RENA LEIR

Eg tok føre meg leiren og såg på området den ligg i. Ut i frå analysen om stedlige materialer og tradisjonell byggekunst gjekk vi nærmare inn på ubehandla malmfuru som kledning og massivtre som konstruksjonsmateriale!

PROSJEKTINFORMASJON
Byggets navn: Rena Leir
Adresse: 2450 Rena
Byggeår: 1994-1997
Byggherre: Forsvarets Bygningstjeneste ved FrG
Arkitekter: JAR arkitektkontor AS
LPO Arkitetkur og design AS
Arkitekter underlagt
entreprenør
v/totalentrepriser: Arkitektstudio AS, Hamar
Arkitema AS, Kongsvinger
Kleiven arkitekter AS, Oslo
Kvadrat AS, Trondheim
Sjøberg og Stenberg arkitekter,
Elverum
Landskapsarkitekt: Landskapsarkitektene
Berg & Dyring AS
Brutto areal: ca. 100.000 m3.
Kostnader eks.mva ca. 1,3 milliarder NOK

SKOGBRUKETS HISTORIE PÅ RENA
Rena og Østerdalen var for rundt 6000 år f.Kr. dekket av en stor isbre, mens li-sidene var isfrie. Fjellet var dekket av vegetasjon. Det var da innvandringen til Hedmarks skoger startet. Men først rundt 600 år e.Kr at fangstsamfunnet ble til jordbrukssamfunn. Den store tilgangen på tømmer gav ressurser til å bygge store gårder.
Området rundt Rena er fortsatt preget av skog. Det var derfor natulig å velge tre som hovedmateriale i byggingen av Rena Leir.

KLIMAET I ØSTERDALEN
Rena leir ligger altså i Østerdalen. Klimaet er tørt og stabilt noe som gjør ubehandlet treverk godt egnet som fasademateriale.
Konstruksjoner og materialbruk
naturnære materialer / miljøvennlig overflatebehandling / lokale materialer / lavemitterende materialer / fuktregulerende materialer
Det er valgt enkel bruk av tradisjonsrike materialer: tre, betong og stål.
Malmfuru fra Østerdalen er leirens hovedmateriale og finnes som panel i de fleste fasadene. Trevirke står ubehandlet i tråd med lokal tradisjon, og vil etter hvert mørkne i en naturlig aldringsprosess. Det er valgt seinvokst virke med gjennomsnittlig årringbredde på maks 2 mm. Det ble satt som et kriterium at margveden skulle synes på begge sider av planken, og at virket skulle være skadefritt. Minimum tykkelse på fasadevirke ble satt til 21 mm, og alle bord ble montert med margsiden ut. Trær hogd på tomta er malt og benyttet som markerende søyler.
Bordforskalet plasstøpt betong er benyttet i en del sentrale bygg. Betongen er produsert med lokalt tilslag i eget blandeverk i leiren, som dermed har redusert transport av betong.

UBEHANDLA TREFASADER:
INNLAND VS. KYST
I tørre innlandsklimaer kan det gå en mannsalder eller flere før gråning av ikke-væreksponerte deler av fasader finner sted. På Rena leir kan en nå – åtte år etter at bygningene med fasadekledning i malmfuru var ferdige - se hvor særlig områder under taksutstikk fortsatt er lysegule.

I kystklima med mer nedbør og et landskap som er åpent for vind, går tydeligvis gråningen langt fortere. Ei hytte på Koster (den svenske vestkysten) tegnet av arkitekt Arne Henriksen, er alt etter fem år nærmest ferdig-grånet. Hytta er kledd med tommetykk uhøvlet osp. Kongehytta på Mågerø ved Tjøme har også osp og en tilsvarende klimatisk plassering. Men i dette tilfellet har arkitektene, Lund Hagem, i samråd med byggherre, valgt å bruke jernvitriol/maling på deler av kledning og takutstikk, hvor sollys og regn slipper lite til.

TREVERK OG KLIMATISKE PÅVIRKNINGER
Forandringer i trevirke som eksponeres utendørs skjer gjennom en kompleks kombinasjon av kjemiske og mekaniske forhold kombinert med lysenergi. Følgende påkjenninger fra omgivelsene vil påvirke trevirket og dets levetid:
• Kjemisk (fukt, regn, kondens, forurensning, støv)
• Fysisk (solstråling (UV og IR)
• Biologisk (bakterier, sopp, alger, insekter)
• Termisk (varme, frost)
• Mekanisk (vind, snø, sand, samt bevegelser i treet)
Det er de tre førstnevnte som har betydning for fargeendringer i trevirke mens de to siste har innvirkning på de fysiske egenskapene og slitasje.

LANDSKAP OG VEGETASJON VED LEIREN
Prosjektet har etterstrebet å innpasse de store anleggene i forhold til landskapets topografi, og bevaring av mellomliggende skogområder, samt å skape en differensiert bygningsstruktur med plasser og rom.
Bygningene er innpasset i furuskogen. Skogbelter og terrengformasjoner (bl.a eksisterende og nye voller) brukes dels som romskillere, dels for å binde de forskjellige anleggene sammen. Veiføringer som er skåret stramt inn i terrenget uten tradisjonelt utflytende skjæringer og fyllinger, understreker det ønskede preget av festningsvoller.
Prinsippet for vegetasjon tilknyttet festningsanlegget er at anleggene i seg selv framstår som avtrykk i furuskogen der innvandring av naturlig vegetasjon kan skje etter hvert. For garnisonbyen ble det motsatte prinsippet om et opparbeidet parklandskap lagt til grunn. Der understreker grøntstrukturen byplanen. Nyplantede alleer markerer akser i en nøktern og samtidig stram militær orden. Parkeringsplasser fikk ved hjelp av stramme trerekker form som bygninger. For nyplantinger valgte landskapsarkitekten bjerk og ops, foruten underskog av spirea og snøbærtre, som alle er motstandsdyktige mot ekstreme temperatursvingninger i et typisk innlandsklima.

STEDSTILPASNING
Karakteristiske trekk ved Østerdalens storgårdsanelgg med markerte tunformer, saltaksformede bygninger, barfrø (vindfanf separert i eget volum), materialbruk og ubehandlet trevikre gav retningslinjer for leirens arkitektur. Gamle forsvartsanlegg gav inspirasjon til å utforme et samspill mellom bygninger, landskap og voller, samt å differensiere mellom tunge baser av massiv stein og lettere overbygg av andre materialer.

TERRENGET STYRER LEIREN
Leiren er funksjonsmessig og arkitektonisk delt mellom garnisonsby og festningsanlegg. I garnisonbyen ligger boliger, service og velferdstilbud. Festningsanleggene består av undervisnings- og øvingsfasiliteter. Dette gir korte avstander og nærhet mellom forlegninger og øvingsområder, samtidig som overordnede funksjonelle krav blir tatt vare på og støyproblemer minimalisert.
Naturgitte betingelser bestemt av terrengets form og vegetasjon har vært styrende for inndeling av leiren, veiføringer og plassering av bygninger. Festningsanleggene ligger derfor fysisk høyere enn garnisonbyen. Det ble hentet inspirasjon fra lokal byggeskikk i Østerdalen i tillegg til fortidens garnisonsbyer.