To ulike måter å bruke intellektet på

I 1962 skrev antropologen Claude Lévi-Strauss La pensée sauvage en bok om tenkning, med særlig henblikk på totemisk klassifikasjon i tradisjonelle samfunn. Det er her det berømte skillet mellom bricoleur og ingenieur innføres.
Distinksjonen viser til to grunnleggende ulike måter å bruke intellektet på;
den ene tilhører de skriftløse samfunn, mens den andre dominerer i skriftbaserte samfunn. Brikoløren driver med bricolage, han setter sammen nye ideer og gjenstander av det han har for hånden -- omtrent som min bror gjorde da han laget lysorgel av en defekt oppvaskmaskin i vår mytiske syttitallsbarndom. Ingeniøren arbeider derimot ut fra skriftens og de abstrakte tallenes teknologi, og bygger følgelig opp sine ideer og objekter ved hjelp av logikk, matematikk og andre abstraksjoner.

Ingeniøren støtter seg til konkretiserte abstraksjoner, mens brikoløren abstraherer fra det konkrete (kapittelet heter forresten "La science du concret" -- det konkretes vitenskap). Brikoløren arbeider assosiativt, poetisk, metaforisk/metonymisk; ingeniøren arbeider sekvensielt, analytisk og entydig. Mot slutten av kapittelet bemerker Lévi-Strauss at brikolørtankegangen fremdeles kan gjenfinnes i de skriftbaserte samfunnene, men bare i kunstens verden, som befinner seg "midtveis mellom den vitenskapelige kunnskapen og den mytiske eller magiske tenkning" -- han nevner poesi og musikk som to typiske uttrykk.
Ingeniøren splitter opp, brikoløren forener. Ingeniøren representerer en analytisk logikk, mens brikoløren står for en syntetisk logikk. Helhet står mot fragmenter; mytisk, reversibel tid står mot lineær, irreversibel tid; billedlig tale står mot bokstavelig tale.
Likheten mellom disse resonnementene fra sosiologen McLuhan og Lévi-Strauss er bemerkelsesverdig, men der Lévi-Strauss arbeider ut fra en hovedkontrast mellom de førskriftlige og de skriftbaserte samfunnene, ser det ut til at McLuhan innfører en kontrast mellom de skriftbaserte og de postskriftlige samfunnene. Uten å trekke likheten for langt, går det kanskje an å si at McLuhan spår brikolørens gjenkomst i fjernsynets tidsalder. I dag er McLuhans resonnement forbløffende relevant for kommunikasjonen på World Wide Web; selv om dette fremdeles hovedsakelig er et skriftbasert medium, er det frigjort fra bokens begrensninger. Boken er lukket; vebben er åpen.
Gitt dette resonnementet, er det kanskje ikke helt irrelevant å påpeke at meningsmålinger blant skandinaviske ungdommer på 1990-tallet tydet på at mange av dem heller ville arbeide i platestudio (hvor de kanskje ble satt til å mikse nonlineær, repetitiv, rytmisk dansemusikk) enn å ta for eksempel en ingeniørfaglig utdannelse.
Uansett varsler McLuhan om en tid dominert av en kreativitet frigjort fra vitenskapens skinner og logikkens krykker, da menneskets skaperkraft får uttrykk som en mindmap snarere enn som en punktliste, hvor horisontale, assosiative forbindelser erstatter de vertikale, hierarkiske og logiske.
Lévi-Strauss legger vekt på at brikolørens/den mytiske tenkers univers er begrenset, mens ingeniørens/den vitenskapelige tenkers er prinsipielt åpent og ubegrenset. "Den mytiske tenkningens særtrekk," skriver han, "betår i å uttrykke seg ved hjelp av et repertoar som er heterogent og samtidig, selv om det kan være stort, begrenset." Han presiserer også at betydelig kreativ originalitet kan komme ut av et slikt begrenset repertoar: "I likhet med bricolage på det tekniske plan, kan den mytiske tenkningen på det intellektuelle plan oppnå uforutsette og briljante resultater." Leseren vil ha notert seg parallellen mellom brikolørens kreativitet, slik Lévi-Strauss beskriver den, og Humes syn på nyskapning. Likevel kan det kanskje virke søkt å tillegge vår tid "bricolage"-egenskaper. For er ikke et av informasjonsalderens kjennetegn nettopp et ubegrenset tilfang av informasjon, et uendelig, åpent univers som på ingen måte kan sammenlignes med Amazonas-indianernes omgivelser? Kanskje det, men uansett hvor mange vebbsider som finnes på WWW, er dets informasjonsunivers begrenset.